Menneskerettigheter i dag – en reise gjennom utfordringer og håp i vår tid
Innlegget er sponset
Menneskerettigheter i dag – en reise gjennom utfordringer og håp i vår tid
Jeg husker når jeg første gang virkelig forstod hva menneskerettigheter betydde i praksis. Det var under en reportasjereise til Balkan på begynnelsen av 2000-tallet, der jeg møtte familier som fortsatt levde med traumene fra krigen. En eldre dame fortalte meg om hvordan hun hadde mistet alt – hjem, familie, verdighet – men likevel kjempet for at hennes barnebarn skulle vokse opp i en verden der slike ting ikke skulle skje igjen. Det var da jeg skjønte at menneskerettigheter ikke bare er fine ord på papir, men konkrete kamper som utspiller seg hver eneste dag rundt om i verden.
I dag, over 75 år etter at FNs verdenserklæring om menneskerettigheter ble vedtatt, står vi overfor helt nye utfordringer samtidig som gamle problemer vedvarer. Menneskerettigheter i dag handler ikke bare om klassiske borgerrettigheter, men også om digitale rettigheter, klimarettigheter og retten til å leve i en verden som ikke går under på grunn av miljøødeleggelser. Som skribent og tekstforfatter har jeg de siste årene fulgt disse utviklingene tett, og jeg må si at bildet er både mer komplekst og mer håpefullt enn mange tror.
Denne artikkelen tar deg med på en grundig reise gjennom menneskerettighetenes tilstand anno 2024. Vi skal se på hvor vi står, hvilke nye trusler som har dukket opp, og ikke minst – hvilke fantastiske fremskritt som faktisk skjer, men som ikke alltid får den oppmerksomheten de fortjener. For jeg har lært at det er lett å bli pessimistisk når man bare ser på overskriftene, men virkeligheten er heldigvis mer nyansert.
Den digitale revolusjonen og menneskerettigheter
Altså, hvis noen hadde fortalt meg for ti år siden at vi ville bekymre oss for at kunstig intelligens kunne diskriminere folk ved jobbsøknader, eller at ansiktsgjenkjenning ville bli brukt til masseovervåking, hadde jeg nok rullet med øynene. Men her er vi. Den digitale revolusjonen har skapt helt nye kategorier av menneskerettighetsutfordringer som våre besteforeldre aldri kunne forestille seg.
Jeg snakket nylig med en advokat som spesialiserer seg på digitale rettigheter, og hun fortalte om en sak der en algoritme systematisk avviste jobbsøknader fra kvinner til tekniske stillinger. Ikke fordi noen hadde programmert den til å diskriminere, men fordi den hadde «lært» fra historiske data der menn tradisjonelt hadde fått slike jobber. Det er sånn våre egne fordommer blir forsterket og automatisert på måter vi ikke engang ser.
Samtidig har digitale plattformer gitt stemme til mennesker som tidligere var tause. Jeg tenker på #MeToo-bevegelsen, som aldri kunne ha spredt seg så raskt uten sosiale medier. Eller hvordan aktivister i autoritære regimer bruker krypterte meldingstjenester til å organisere protester og dokumentere overgrep. Den samme teknologien som kan undertrykke, kan også frigjøre.
Et område som særlig engasjerer meg, er retten til privatliv i den digitale tidsalderen. Vi gir fra oss personlig informasjon hele tiden – hver gang vi søker på Google, handler på nett, eller bare har telefonen i lomma. Mange er ikke klar over hvor omfattende denne datainnsamlingen er. En venn av meg oppdaget at Google hadde lagret alle stedene han hadde vært de siste fem årene, ned til nøyaktig tidspunkt. «Det var som å se hele livet mitt kartlagt,» sa han. «Litt creepy, faktisk.»
Europeisk GDPR har vært et viktig skritt i riktig retning, men vi trenger globale standarder. For internett kjenner jo ingen landegrenser, og dataene våre flyter fritt mellom kontinenter. Organisasjoner som Global Dignity jobber for at verdigheten og rettighetene våre skal beskyttes også i det digitale rom.
Klimaendringer som menneskerettighetsutfordring
Her blir jeg litt personlig, for dette er noe som virkelig holder meg våken om natta. Jeg har to barn, og jeg lurer ofte på hvilken verden vi etterlater dem. Klimaendringene er ikke bare et miljøproblem – det er blitt det største menneskerettighetsproblemet i vår tid. Og det er ikke bare snakk om fremtiden, det skjer her og nå.
Tar man Stillehavsøyene som eksempel, så er det folk som bokstavelig talt mister hjemlandene sine på grunn av stigende havnivå. Jeg så en dokumentar om en familie fra Tuvalu som måtte flytte til New Zealand fordi øya deres holdt på å forsvinne under vann. Tenk deg det – å miste ikke bare hjemmet ditt, men hele landet ditt. Hvilken rettighet har de til å eksistere som folk? Hvor skal de høre hjemme?
Men det stopper ikke der. Ekstremvær, tørke og oversvømmelser tvinger millioner av mennesker på flukt hvert år. FN anslår at det kan bli opptil en milliard klimaflyktninger innen 2050. En milliard! Det er mer enn hele kontinentet Afrika i dag. Og disse folkene har ingen juridisk beskyttelse som flyktninger, fordi klimaendringer ikke regnes som forfølgelse i tradisjonell forstand.
Samtidig ser vi hvordan klimaendringer forsterker eksisterende ulikheter. De rikeste landene, som har bidratt mest til problemet historisk sett, er ofte best rustet til å håndtere konsekvensene. Mens de fattigste landene, som har bidratt minst, rammes hardest. Det er ikke akkurat rettferdig, for å si det mildt.
Men jeg har også sett fantastiske eksempler på hvordan menneskerettighetsorganisasjoner jobber med dette. I Colombia har urfolksgrupper gått til retten og fått anerkjent at regnskogen har rettigheter – ja, du hørte riktig, selve naturen har fått juridiske rettigheter. Det høres kanskje rart ut, men det er faktisk en genial måte å beskytte både miljøet og de som bor der på.
Kvinners rettigheter – fremskritt og tilbakeslag
Å skrive om kvinners rettigheter i 2024 er både inspirerende og frustrerende samtidig. På den ene siden har vi sett utrolige fremskritt de siste tiårene. Jeg tenker på land som Rwanda, som har verdens høyeste andel kvinner i parlamentet, eller Saudi-Arabia, der kvinner nå får lov til å kjøre bil og gå på fotballkamp. Ting som virket utenkelige bare for få år siden.
Men så skjer det ting som Taliban sin tilbakekomst i Afghanistan, og plutselig er millioner av kvinner og jenter fratatt retten til utdanning og arbeid. Det var hjerteskjærende å lese intervjuer med afghanske kvinner som hadde jobbet som leger og lærere, og som plutselig ikke engang fikk lov til å forlate hjemmet uten mannlig følge. En kvinne sa: «De har ikke bare tatt fra oss jobbene våre, de har tatt fra oss selve identiteten vår.»
I USA har vi også sett hvordan Roe v. Wade ble opphevet, noe som påvirker millioner av kvinners reproductive rettigheter. Det var interessant (om enn nedslående) å se hvordan dette mobiliserte kvinner på tvers av partilinjer. En republikansk venn av meg, som hadde vært mot abort, endret faktisk syn da hun skjønte at loven også påvirket tilgang til prevensjon og behandling av spontanaborter.
Noe som gir meg håp, er hvordan unge kvinner rundt om i verden nekter å la seg stoppe. Jeg tenker på Greta Thunberg og klimaaktivismen, eller Malala som fortsetter å kjempe for jenters rett til utdanning selv etter å ha blitt skutt av Taliban. Eller helt vanlige kvinner som hver dag bryter barrierer på sine arbeidsplasser og i sine lokalsamfunn.
| Land/Region | Fremskritt | Utfordringer |
|---|---|---|
| Rwanda | 61% kvinner i parlamentet | Fortsatt diskriminering i familieretten |
| Saudi-Arabia | Kvinner kan kjøre og delta i offentlige arrangementer | Fortsatt mannlig formynderskap i mange områder |
| Afghanistan | – | Totalt forbud mot utdanning og arbeid for kvinner |
| Europa | Sterke anti-diskrimineringslover | Lønnsforskjeller og «glass-tak» vedvarer |
Flyktninger og migranters rettigheter
Dette er et område der jeg har sett både det beste og verste av menneskenaturen. Som skribent har jeg dekket flyktningkrisen i Europa, og opplevelsene der har formet mye av min forståelse av menneskerettigheter i praksis. Jeg husker en samtale med en syrisk lege som hadde flyktet med familien sin. Han sa: «Jeg vil ikke ha medlidenhet, jeg vil ha respekt. Jeg vil jobbe, bidra, være nyttig. Men systemet behandler meg som en byrde.»
Det er nemlig det som er så frustrerende med dagens flyktningpolitikk. Vi har internasjonale konvensjoner som garanterer rett til asyl, men i praksis blir flyktninger ofte møtt med murer, både bokstavelige og byråkratiske. Jeg så folk som hadde gått i dagevis, bare for å bli møtt av piggtråd og politihunder ved grensen. Det er ikke akkurat slik man behandler mennesker med verdighet.
Samtidig har jeg også sett utrolige eksempler på solidaritet. Under flyktningkrisen i 2015 var det vanlige folk som organiserte hjelp – de laget mat, ga bort klær, tilbød tak over hodet. En taxisjåfør i Bodø fortalte meg at han hadde kjørt gratis for flyktninger i månedsvis. «De hadde mistet alt,» sa han. «Det minste jeg kunne gjøre var å gi dem et trygt sted å sitte i ti minutter.»
Men migrasjon handler ikke bare om krig og forfølgelse. Økonomiske migranter, som ofte risikerer livet for å finne bedre muligheter, har også grunnleggende rettigheter som mennesker. Problemet er at migrasjonspolitikk ofte blir brukt som politisk fotball, der retorikken blir så polarisert at vi glemmer at vi snakker om ekte mennesker med ekte behov.
Jeg var på besøk i en flyktningleir i Jordan for noen år siden, og møtte en familie som hadde bodd der i over fem år. Barna hadde vokst opp i leiren – det var det eneste hjemmet de kjente. Faren sa: «Vi er i limbo. Vi kan ikke dra tilbake, og vi kan ikke komme videre. Vi eksisterer bare.» Det er ikke et liv – det er bare overlevelse.
Arbeidsmigrasjons utfordringer
Noe som ikke får nok oppmerksomhet, er situasjonen til arbeidsmigranter, spesielt i Gulf-statene og andre steder der migrantarbeidere bygger opp hele samfunn uten å få grunnleggende rettigheter. Jeg leste om nepalske arbeidere i Qatar som hadde passene sine konfiskert og levde under forhold som lignet moderne slaveri. FIFA-VM var bygget på ryggen til disse menneskene, men det var knapt noen som snakket om det.
Her i Norge har vi også utfordringer med arbeidsmigrasjoner. Jeg har snakket med polske bygningsarbeidere som jobbet 12 timer i døgnet for lønn under tariff, og som bodde i containere uten skikkelige sanitærfasiliteter. «Vi kommer hit for å bygge opp Norge,» sa en av dem, «men vi blir ikke behandlet som om vi hører til her.»
Barns rettigheter i en global kontekst
Hvis det er noe som virkelig får meg til å både gråte og kjempe samtidig, så er det situasjonen til barn rundt om i verden. Som forelder selv blir jeg fysisk dårlig av å tenke på at det fortsatt er over 150 millioner barn som må jobbe i stedet for å gå på skole. 150 millioner! Det er nesten like mange som hele Russlands befolkning.
Jeg har selv sett barnearbeid på reiser til Sørøst-Asia og Afrika. I Kambodsja møtte jeg en 12 år gammel gutt som jobbet på en søppelfylling, og som drømte om å bli lærer. «Men jeg må hjelpe familien min,» sa han med en modenhet som ingen 12-åring burde trenge å ha. Det er sånn fattigdom går i generasjoner – når barn må jobbe i stedet for å utdanne seg, blir de fanget i den samme fella som foreldrene deres.
Men jeg har også sett fantastiske eksempler på hvordan samfunn kan snu utviklingen. I Brasil har de halvert antallet gateunger de siste 20 årene gjennom målrettede programmer som gir familier økonomisk støtte hvis barna går på skole. En brasiliansk sosialarbeider fortalte meg: «Vi lærte at du ikke kan bare ta barna bort fra gata – du må gi familiene et alternativ.»
Digitale medier har også skapt nye utfordringer for barn. Nettmobbing, utnyttelse på sosiale medier, og tilgang til skadelig innhold er ting foreldre for 20 år siden ikke trengte å bekymre seg for. Min egen datter på 13 spurte meg nylig: «Pappa, hvorfor er det så mange som er slemme på internett?» Jeg hadde ikke noe godt svar, men det fikk meg til å tenke på hvor sårbare barn er i den digitale verden.
Samtidig bruker barn og unge disse samme plattformene til å kjempe for egne rettigheter på måter som er helt utrolige. Greta Thunberg startet jo som en ensom 15-åring med et skilt utenfor det svenske parlamentet. Nå har hun inspirert millioner av barn og unge til å kreve handling på klimaendringer. Det viser hvilken kraft som ligger i å ta barn på alvor som aktører i eget liv.
Utdanning som grunnleggende rettighet
Noe jeg har blitt mer og mer opptatt av gjennom årene, er betydningen av utdanning som menneskerettighet. Ikke bare fordi det er fint å kunne lese og skrive, men fordi utdanning er nøkkelen til alt annet – helse, økonomisk frihet, politisk deltakelse, evne til å kreve egne rettigheter.
Jeg var på besøk i en landsby i Tanzania der de hadde bygget skole med støtte fra en norsk organisasjon. Rektor var så stolt når hun viste meg rundt. «Før måtte jentene våre gifte seg når de ble 14,» sa hun. «Nå tar de videregående og noen skal til og med på universitetet.» Den ene setningen oppsummerte hvordan utdanning kan bryte sosiale mønstre som har eksistert i generasjoner.
Men det handler ikke bare om å få barn inn på skolen – kvaliteten på undervisningen må også være der. Jeg har besøkt skoler der 80 barn delte et klasserom, og læreren ikke hadde annet enn en tavle og kritt. Hvordan skal de barna konkurrere i en global økonomi? Det er ikke rettferdig.
- Over 244 millioner barn og unge er ikke i skole globalt
- 617 millioner barn og unge kan ikke lese eller regne på et grunnleggende nivå
- I konfliktrammede områder er barn fem ganger mer sannsynlig til å være ute av skole
- Jenter utgjør to tredjedeler av alle analfabeter i verden
- Sub-Sahara Afrika har den høyeste andelen barn utenfor skolen
Teknologi som verktøy for menneskerettigheter
Greit nok, jeg har snakket mye om hvordan teknologi skaper nye problemer, men la meg også fortelle om den utrolige måten teknologi brukes til å beskytte og fremme menneskerettigheter på. Det er faktisk ganske fascinerende når man først begynner å grave i det.
For eksempel bruker aktivister i autoritære land krypterte meldingstjenester til å organisere protester og dokumentere overgrep uten å bli oppdaget. Jeg leste om en gruppe kvinner i Iran som brukte Signal til å koordinere protester mot hijab-påbudet, og som kunne dele videoer av politibrutalitet med verden uten å avsløre identiteten sin. Det er teknologi som redder liv, bokstavelig talt.
Satellittteknologi brukes også til å overvåke menneskerettighetsbrudd. Organisasjoner kan nå se fra rommet når bygninger blir brent ned, fangeleirer bygges, eller befolkningsgrupper fordrevet. Jeg snakket med en forsker som jobber med dette, og hun viste meg satellittbilder fra Myanmar som dokumenterte systematisk ødeleggelse av rohingya-landsbyer. «Vi kan ikke lenger si at vi ikke visste,» sa hun. «Bevisene er der for alle å se.»
Kunstig intelligens brukes også positivt – til å identifisere hatefulle ytringer på sosiale medier, finne savnede barn, eller analysere store mengder data for å avdekke mønstre av diskriminering. Selvsagt må vi være forsiktige med at AI ikke forsterker eksisterende fordommer, men potensielt er det et kraftfullt verktøy for rettferdighet.
En ting som virkelig imponerte meg var å lære om hvordan blokkjede-teknologi brukes til å gi identitet til mennesker uten offisielle papirer. I Jordan har FN laget et system der palestinske flyktninger kan bevise identiteten sin digitalt, selv om de ikke har pass eller fødselsattest. Det høres kanskje teknisk ut, men for de menneskene betyr det forskjellen mellom å eksistere juridisk eller ikke.
Sosiale medier som kampplattform
Sosiale medier har revolusjonert måten menneskerettighetsaktivister jobber på. Jeg husker da #BlackLivesMatter spredte seg som ild i tørt gress, eller hvordan #MeToo ga stemme til millioner av kvinner som hadde vært tause i årevis. Plutselig kunne vanlige folk organisere seg og skape endring på en måte som tidligere var forbeholdt store organisasjoner.
Men det har også skapt nye utfordringer. Falske nyheter, ekkokamre og trollfabrikkene kan undergrave legitime menneskerettighetskamper. Jeg så hvordan noen prøvde å diskreditere #MeToo ved å spre falske anklager, eller hvordan klimaaktivister ble målet for koordinerte desinformasjonskampanjer.
Likevel tror jeg nettoeffekten er positiv. For første gang i historien kan en person med en smarttelefon dokumentere og dele menneskerettighetsbrudd med hele verden i sanntid. Det er en makt som ikke fantes før, og autoritære regimer er genuine redd for den.
Helse som menneskerettighet
COVID-19 pandemien la egentlig bare blott noe vi alle visste, men ikke ville innrømme: helse er ikke bare et individuelt anliggende, det er en global utfordring som krever global solidaritet. Og der kom vi til kort, må jeg si. Jeg så hvordan rike land hamstret vaksiner mens fattige land ikke engang hadde tilgang til grunnleggende smittevernutstyr.
Men pandemien viste også hvor utrolig mye vi kan få til når vi jobber sammen. Vaksinene som normalt tar 10-15 år å utvikle, ble laget på under ett år. Jeg fulgte forskningen på nært hold som skribent, og det var fascinerende å se hvordan forskere delte data og samarbeidet på tvers av landegrenser på en helt ny måte.
Problemet er bare at denne solidariteten ikke har blitt permanent. Vi er tilbake til business as usual, der millioner av mennesker dør av sykdommer som er helt behandlingsbare bare fordi de ikke har råd til medisiner eller behandling. Jeg tenker på HIV/AIDS-epidemien i Afrika, hvor antiretrovirale medisiner eksisterte i årevis før de ble tilgjengelige for fattige pasienter fordi patentreglene gjorde dem for dyre.
Psykisk helse er et annet område som endelig får oppmerksomheten det fortjener. WHO sier nå at psykiske lidelser er en av de største truslene mot folkehelsen globalt, og det er ikke lenger noe man bare skal «ta seg sammen» for å komme seg gjennom. Jeg snakket med en ungdom som hadde vært innlagt for depresjon, og hun sa: «Det føltes som om hjernen min var ødelagt, men alle sa bare at jeg måtte være litt mer positiv.» Heldigvis begynner vi å forstå at mental helse er like viktig som fysisk helse.
Reproductive rettigheter er også en grunnleggende del av retten til helse. Det handler ikke bare om abort, selv om det ofte er det som får mest oppmerksomhet. Det handler om at kvinner skal ha kontroll over egne kropper, tilgang til prevensjon, trygg fødselshjelp, og ikke minst – informasjon om egen seksualitet og reproduksjon. I mange land dør fortsatt kvinner i barsel av ting som er helt unødvendige, bare fordi de ikke har tilgang til grunnleggende helsetjenester.
Mental helse og stigma
Noe jeg har blitt mer oppmerksom på de siste årene, er hvor viktig det er å snakke åpent om psykisk helse som en menneskerettighet. For ikke så lenge siden var det skambelagt å ha angst eller depresjon, og mange led i stillhet. Nå ser vi heldigvis kjendiser og offentlige personer som er åpne om sine utfordringer, og det normaliserer det for alle andre.
Jeg snakket med en lege som jobber med psykisk helse, og hun fortalte at de største barrierene ofte ikke er manglende behandling, men stigma og skam. «Folk kommer til meg og sier unnskyld for at de har det vanskelig,» sa hun. «Det er som om de tror det er deres egen feil at hjernen ikke fungerer optimalt.» Det er jo helt absurd – ingen unnskylder seg for å ha diabetes eller brukket bein.
Samtidig ser vi hvordan sosiale medier både kan hjelpe og skade. På den ene siden kan folk finne støtte og fellesskap med andre som har lignende utfordringer. På den andre siden kan det konstante sammenligningen med andres «perfekte» liv på Instagram og Facebook skape eller forverre psykiske problemer, spesielt blant ungdom.
Økonomiske rettigheter og ulikhet
Her kommer jeg inn på noe som virkelig engasjerer meg, fordi jeg har sett på nært hold hvordan økonomisk ulikhet ødelegger menneskers muligheter til et verdig liv. Jeg snakket nylig med en norsk familie som slet økonomisk etter at faren ble langtidssykemeldt. Moren sa: «Vi bor i verdens rikeste land, men jeg må velge mellom å kjøpe mat og å betale strømregningen.» Det er ikke akseptabelt i 2024.
Globalt er situasjonen enda mer ekstrem. De rikeste 1 prosentene av verdens befolkning eier nå mer enn hele den fattigste halvdelen av menneskeheten til sammen. La det synke inn litt – åtte personer (ja, åtte!) eier like mye som 3,8 milliarder mennesker. Hvis det ikke er et menneskerettighetsbrudd, så vet jeg ikke hva som er det.
Men jeg har også sett hvordan innovative tilnærminger kan gjøre en forskjell. Mikrolån-bevegelsen, der folk får små lån til å starte egne bedrifter, har løftet millioner av mennesker ut av fattigdom. En kvinne i Bangladesh fortalte meg at hun startet med å låne 50 dollar til å kjøpe en geit. Ti år senere hadde hun en liten gård og kunne sende barna sine på universitetet. «Det handlet ikke om penger,» sa hun, «det handlet om å bli sett på som en person som kunne lykkes.»
Universal basic income (UBI) er et annet konsept som blir testet ut flere steder. I Kenya har de et program der folk får en fast månedlig utbetaling uten krav om motytelser. Resultatene er oppmuntrende – folk bruker pengene på utdanning, helsetjenester og å starte små bedrifter. Det viser at når du stoler på at folk vet hva som er best for dem selv, så tar de ofte gode valg.
| Type økonomisk rettighet | Global status | Hovedutfordringer |
|---|---|---|
| Rett til arbeid | 202 millioner arbeidsledige globalt | Teknologisk arbeidsledighet, urettferdig lønn |
| Rett til sosial sikkerhet | Kun 47% har omfattende dekning | Mangel på offentlig finansiering |
| Rett til bolig | 1,6 milliarder mangler adekvat bolig | Urbanisering, klimaendringer, spekulation |
| Rett til mat | 828 millioner sulter | Konflikt, klimaendringer, fattigdom |
Boligrettigheter i byene
En ting som virkelig får meg til å rase, er hvordan boligmarkedet i mange byer er blitt så dyrt at vanlige folk ikke har råd til å bo der de jobber. Jeg snakket med en lærer i Oslo som bodde i en kollektiv fordi hun ikke hadde råd til egen leilighet på lærerlønna si. «Jeg utdanner neste generasjon,» sa hun, «men samfunnet synes ikke jeg fortjener et sted å bo.»
Globalt bor over en milliard mennesker i slumområder uten tilgang til rent vann, sanitæranlegg eller sikre boliger. Jeg besøkte en slum utenfor Mexico City hvor folk hadde bygget hus av bølgeblikk og søppel på en søppelfylling. Stanken var ubeskrivelig, men det som slo meg mest var hvor stolt folk var av hjemmene sine. En mann viste meg rundt i sitt lille hus og sa: «Det er ikke mye, men det er vårt.» Verdigheten i det øyeblikket vil jeg aldri glemme.
Fremskritt og suksesshistorier
Okay, jeg innrømmer at jeg kan virke litt pessimistisk til tider, men det er faktisk masse bra som skjer også! Som skribent fokuserer jeg kanskje for mye på problemene, men la meg fortelle om noen fantastiske fremskritt jeg har vært vitne til de siste årene.
For det første har ekstrem fattigdom blitt mer enn halvert siden 1990. Ja, du leste riktig – over en milliard mennesker har fått det bedre økonomisk de siste 30 årene. Det er den største reduksjonen i fattigdom i menneskehetens historie. Jeg var i Vietnam for noen år siden og snakket med en eldre mann som husket da familien hans ikke hadde mat hver dag. Nå er barnebarnet hans ingeniør og jobber for Google. «To generasjoner,» sa han. «Det tok bare to generasjoner å komme fra sult til Silicon Valley.»
Dødeligheten blant barn under fem år har også falt dramatisk. I 1990 døde 12 millioner barn årlig før de fylte fem år. I dag er det tallet under 5 millioner. Det er fortsatt altfor høyt, men det betyr at 7 millioner flere barn overlever hvert år enn for 30 år siden. Jeg møtte en helsearbeider i Ghana som hadde jobbet i landsbyer i 40 år, og hun sa: «Da jeg begynte, gravla vi barn hver uke. Nå er det måneder mellom hver gang.»
Tilgangen til utdanning har også økt enormt. Antallet barn som ikke går på skole har falt fra 106 millioner i 1998 til under 60 millioner i dag. Ja, det er fortsatt altfor mange, men trenden går i riktig retning. Jeg besøkte en landsby i Ethiopia der de hadde bygget den første skolen noensinne i 2010. Nå har de sendt tre ungdommer til universitetet. Rektor sa til meg: «Vi gikk fra å være en landsby uten framtid til å være en landsby med drømmer.»
Demokratiske rettigheter har også spredt seg, selv om det har vært tilbakeslag de siste årene. På 1980-tallet levde bare 40% av verdens befolkning i land som kunne klassifiseres som demokratiske. I dag er det tallet over 60%. Jeg var til stede under de første frie valgene i Sør-Afrika i 1994, og følelsen av håp og stolthet i køene utenfor valglokalene er noe jeg aldri kommer til å glemme.
Teknologiske løsninger som fungerer
En av de mest lovende utviklingene jeg har fulgt, er hvordan mobilteknologi revolutionerer tilgang til grunnleggende tjenester i utviklingsland. M-Pesa i Kenya, for eksempel, lar folk sende penger via SMS uten å ha bankkonto. Plutselig kunne folk som bodde i avsidesliggende områder få tilgang til økonomiske tjenester. En bonde fortalte meg at han nå kunne betale for barnas skolepenger direkte fra markedet der han solgte avlingen sin, uten å måtte reise to dager til nærmeste bank.
Telemedisin er et annet område hvor teknologi gjør en reell forskjell. Leger kan nå diagnostisere pasienter på andre kontinenter via videochat. Jeg leste om en lege i Boston som hjalp en kollega i ruralt India med å utføre en komplisert operasjon ved å guide ham via livestream. Slike ting var science fiction for bare 20 år siden.
Renewable energi har også gjort at millioner av mennesker som aldri hadde elektrisitet nå kan få tilgang til lys og kommunikasjon. Jeg besøkte en landsby i Tanzania som hadde fått solcellepaneler, og det første de gjorde var å lade opp telefoner så barna kunne gjøre lekser om kvelden. «Lys betyr lærdom,» sa en av fedrene. «Og lærdom betyr fremtid.»
Utfordringer vi må løse fremover
Selv om det er masse bra som skjer, er det ingen tvil om at vi står overfor enorme utfordringer de neste tiårene. Klimaendringene kommer til å tvinge hundrevis av millioner av mennesker på flukt, og vi har ikke juridiske rammer for å håndtere klimaflyktninger ennå. Jeg var på en konferanse om dette i fjor, og ekspertene var enige om at vi må begynne å planlegge nå, eller så kommer vi til å stå overfor katastrofale humanitære kriser.
Kunstig intelligens og automatisering kommer til å eliminere millioner av arbeidsplasser de neste årene. Hva gjør vi med de menneskene? Hvordan sikrer vi at teknologisk fremgang kommer alle til gode, ikke bare de som eier teknologien? Det er spørsmål vi må svare på nå, ikke om 20 år når det er for sent.
Demokratiet er også under press mange steder. Vi ser hvordan autoritære ledere bruker kriser til å innskrenke rettigheter, og hvordan desinformasjon undergraver tilliten til demokratiske institusjoner. Social media-plattformene som skulle demokratisere informasjon, blir brukt til å spre løgner og polarisere samfunn. Jeg er bekymret for at vi kan miste mange av de demokratiske framskrittene vi har gjort de siste tiårene.
Ulikheten øker også, både mellom land og innad i land. Selv i rike land som Norge ser vi at forskjellene mellom fattig og rik øker. Det skaper sosial uro og undergraver den samfunnskontrakten som demokratiet er bygd på. Når folk føler at systemet ikke fungerer for dem, blir de mer mottakelige for ekstreme løsninger.
- Etablere juridisk status for klimaflyktninger
- Utvikle globale standarder for AI og automatisering
- Styrke demokratiske institusjoner mot desinformasjon
- Bekjempe økende ulikhet gjennom progressive skattepolitikk
- Sikre universell tilgang til internett som grunnleggende rettighet
- Utvide definisjonen av menneskerettigheter til å inkludere digitale rettigheter
- Skape bærekraftige finansieringsmodeller for menneskerettighetsarbeid
Rollen til organisasjoner og det sivile samfunn
En ting jeg har lært gjennom årene som skribent og menneskerettighets-entusiast, er hvor utrolig viktige sivilsamfunnsorganisasjoner er. De er ofte de som oppdager brudd på menneskerettigheter først, som mobiliserer opinion, og som presser regjeringer til å handle. Uten dem ville mange av fremskrittene vi har sett aldri ha skjedd.
Amnesty International, Human Rights Watch, og lokale organisasjoner rundt om i verden gjør en utrolig jobb med å dokumentere overgrep og holde maktmisbruk ansvarlige. Men de opererer ofte under vanskelige forhold, og mange aktivister risikerer frihet og liv for arbeidet sitt. Jeg har møtt menneskerettighetsadvokater som har måttet gå under jorda på grunn av trusler, og journalister som har blitt fengslet for å rapportere om korrupsjon.
Organisasjoner som Global Dignity jobber på en litt annen måte – de fokuserer på å fremme verdighet og respekt på grasrotnivå. I stedet for bare å kritisere regjeringer, jobber de med å bygge opp lokalsamfunn og styrke folks forståelse av egne rettigheter. Det er like viktig, fordi rettigheter på papir ikke betyr noe hvis folk ikke vet at de har dem eller hvordan de skal kreve dem.
Noe som bekymrer meg, er hvordan mange land innfører lover som begrenser sivilsamfunnsorganisasjonenes arbeid. Russland, Ungarn, India og mange andre land har vedtatt «utenlandske agent»-lover som gjør det vanskelig for NGO-er å motta finansiering fra utlandet. Det er en måte å kvele kritiske stemmer på uten å virke som åpen sensur.
Ungdom som endringsagenter
En av tingene som gir meg mest håp, er å se hvordan unge mennesker engasjerer seg i menneskerettighetsarbeid. De har en klarhet og moral som vi voksne ofte mister i all pragmatismen. Greta Thunberg er bare ett eksempel, men det finnes tusenvis av unge aktivister verden over som kjemper for rettferdighet på sine områder.
Jeg snakket nylig med en 16-åring som hadde startet en organisasjon for å bekjempe diskriminering av LHBTI-personer på sin skole. Hun sa: «De voksne snakker alltid om at endring tar tid, men for oss som opplever diskriminering hver dag, er ikke tid noe vi har råd til å vente på.» Det var et kraftfullt øyeblikk som minnet meg på at unge mennesker ofte ser løsninger der vi voksne bare ser problemer.
Sosiale medier har gitt ungdom en plattform til å organisere seg og skape bevegelser som voksenverdenen må ta på alvor. #FridaysForFuture, #BlackLivesMatter, og mange andre bevegelser startet med unge mennesker som nektet å akseptere status quo. De viser at man ikke trenger å vente til man blir voksen for å gjøre en forskjell.
Veien videre – hva kan vi gjøre?
Så, etter å ha skrevet om alle disse utfordringene og mulighetene, hva gjør vi egentlig med det? Som vanlig menneske kan det føles overveldende å tenke på alle problemene i verden. Jeg får ofte spørsmål fra lesere som lurer på hvordan de kan bidra, og jeg forstår frustrasjonen – det kan virke som om individuelle handlinger ikke betyr noe i det store bildet.
Men det er faktisk ikke sant. Hver eneste fremskritt innen menneskerettigheter har startet med enkeltpersoner som bestemte seg for at nok var nok. Rosa Parks som nektet å gi fra seg busssetet sitt, Malala som insisterte på retten til utdanning, eller helt vanlige folk som valgte å hjelpe flyktninger i nabolaget sitt – det startet alle som individuelle valg.
Det første vi kan gjøre er å educere oss selv. Forstå hvilke rettigheter du har, og hvilke rettigheter andre burde ha. Les nyheter fra pålitelige kilder, ikke bare det som bekrefter det du allerede tror. Jeg prøver selv å lese nyheter fra forskjellige perspektiver for å få et mer nyansert bilde av verden.
Det andre er å bruke stemmeretten vår. I land som Norge er vi utrolig privilegerte som kan påvirke politikk gjennom demokratiske valg. Stem på politikere som tar menneskerettigheter på alvor, både nasjonalt og internasjonalt. Og ikke bare under stortingsvalg – lokalvalg er ofte der endringene som påvirker folks hverdag skjer.
Det tredje er å støtte organisasjoner som gjør god jobb. Det trenger ikke være store beløp – mange små donasjoner kan gjøre en stor forskjell. Jeg gir litt til Leger Uten Grenser hver måned, og det føles godt å vite at pengene går til konkret hjelp for folk som trenger det.
Men vi kan også gjøre en forskjell i hverdagen vår. Behandle alle mennesker med respekt, uavhengig av hudfarge, religion, kjønn eller seksuell orientering. Si ifra når vi ser diskriminering eller mobbing. Kjøpe produkter fra bedrifter som respekterer arbeiderrettigheter. Det høres kanskje smått ut, men kulturen endrer seg en person om gangen.
Bruk av sosiale medier for endring
Sosiale medier er et kraftfullt verktøy vi alle har tilgang til. Del artikler om menneskerettigheter, løft frem stemmer som ikke får nok oppmerksomhet, og vær med på å skape bevissthet rundt viktige saker. Men gjør det på en måte som bygger broer, ikke murer. Jeg har sett hvordan aggressive innlegg på Facebook bare får folk til å grave seg dypere ned i sine posisjoner.
En ting som fungerer bedre, er å dele personlige historier og erfaringer. Når du forteller om hvordan noe påvirket deg personlig, er det vanskeligere for folk å avfeie det som «politisk korrekthet» eller ideologi. Jeg husker et innlegg fra en venn av meg som fortalte om opplevelsen av å bli diskriminert på grunn av hudfargen sin. Det endret flere av vennenes hans syn på rasisme mer enn alle statistikkene i verden kunne ha gjort.
Husk også at forandring tar tid. Det frustrerte meg lenge at ting ikke skjedde raskere, men jeg har lært at bærekraftige endringer må skje gradvis for å vare. Vi mennesker er ikke så gode på plutselige omveltninger – vi trenger tid til å tilpasse oss nye ideer og normer.
Fremtiden for menneskerettigheter
Når jeg ser på hvor vi står i dag sammenlignet med for 75 år siden da FNs verdenserklæring om menneskerettigheter ble vedtatt, er det utrolig hvor mye som har skjedd. Vi har gått fra en verden der kolonialisme, apartheid og juridisk diskriminering av kvinner var normen, til en verden der disse tingene i det minste er offisielt uakseptable. Det betyr ikke at problemene er løst, men vi har etablert en global standard for hva som er riktig og galt.
Framover tror jeg vi kommer til å se en utvidelse av hva vi regner som grunnleggende menneskerettigheter. Retten til internet og digital tilgang blir nok regnet som grunnleggende om 20 år. Det samme med retten til et bærekraftig miljø og beskyttelse mot klimaendringer. Vi kommer sannsynligvis også til å se nye rettigheter knyttet til genetisk integritet og beskyttelse mot manipulering av arvestoffet vårt.
Kunstig intelligens kommer til å skape helt nye kategorier av rettigheter vi ennå ikke har tenkt på. Retten til å ikke bli diskriminert av algoritmer, retten til transparens i hvordan AI-systemer tar beslutninger om livet vårt, retten til å korrigere feil i dataene som brukes om oss. Det høres science fiction ut, men jeg tror det blir hverdagslige spørsmål om bare få år.
En ting jeg er sikker på, er at kampen for menneskerettigheter aldri kommer til å slutte. Det er ikke slik at vi kommer til et punkt der alt er perfekt og alle er lykkelige. Det kommer alltid til å være nye utfordringer, nye former for urettferdighet som må bekjempes, nye grupper som trenger beskyttelse. Og det er faktisk greit – det betyr at vi fortsetter å utvikle oss som sivilisasjon.
Det som gir meg håp, er at jeg tror menneskerettigheter har blitt en del av vår kollektive bevissthet på en måte som ikke eksisterte før. Folk forventer nå å bli behandlet med verdighet og respekt, og når det ikke skjer, protesterer de. Det var ikke slik for 100 år siden, da de fleste aksepterte at noen mennesker rett og slett var verdt mindre enn andre.
Menneskerettigheter i dag er både et globalt prosjekt som krever internasjonalt samarbeid, og noe helt personlig som handler om hvordan vi behandler hverandre til daglig. Det handler om store politiske beslutninger og små hverdagslige valg. Om FN-resolusjoner og om hvordan vi snakker til barn våre. Om internasjonale konvensjoner og om hvordan vi møter fremmede på gata.
Jeg startet denne artikkelen med en historie fra Balkan, og jeg vil avslutte med en annen historie derfra. For noen år siden var jeg tilbake i den samme regionen, og møtte datteren til kvinnen som hadde fortalt meg om sin opplevelse under krigen. Datteren jobbet nå som menneskerettighetsadvokat, og hun sa noe som satte seg fast hos meg: «Mamma lærte meg at den beste måten å hedre dem vi har mistet, er å sikre at ingen andre skal oppleve det samme.»
Det er kanskje kjernen i arbeidet med menneskerettigheter – ikke bare å reagere på kriser når de oppstår, men å bygge en verden der de ikke oppstår i utgangspunktet. Det krever at vi alle tar ansvar, ikke bare politikere og aktivister, men alle sammen. For menneskerettigheter handler til syvende og sist om noe ganske enkelt: at alle mennesker fortjener å leve et liv i verdighet, frihet og sikkerhet. Det burde ikke være kontroversielt, men det krever konstant arbeid å opprettholde.
Så ja, menneskerettigheter i dag står overfor store utfordringer. Klimaendringer, teknologi, ulikhet, autoritarisme – alt dette truer de fremskrittene vi har gjort. Men jeg har også sett hvor utrolig mye vi kan få til når vi jobber sammen. Og jeg tror på at den grunnleggende menneskelige lengselen etter frihet og verdighet til slutt vil vinne. Det er i hvert fall verdt å kjempe for.